Preikestolen i oktober 2017

Når sesongen var over i slutten oktober tok jeg med meg samboer, hund og høydeskrekken min og la i vei mot Preikestolen, som lenge har lenge vært et av målene mine.

Vi startet ca klokken 11.30, og heldigvis var det ikke alt for mange folk å se. Jeg hadde hele veien tvilt på at jeg kom til å tørre å gå ut på selve Preikestolen, og hadde bestemt meg for å ta dette som en fin fjelltur, og prøvd å overbevise meg selv om at selve stolen ikke var så viktig for meg. På vei oppover så vi tydelig at sherpaene har vært på besøk, noe som gjorde turen veldig enkel og behagelig. Rundt klokken 13.00 var vi oppe, og det eneste som gjensto var den ”fæle” fjellhyllen, her feiget jeg ut.

Jeg tilbød meg å vente med hunden så samboer kunne få gå opp, men solidarisk som han er overbeviste han meg om at det ikke var så viktig for ham. Slukøret snudde jeg og begynte på returen, men så ser jeg en stolpe som melder om at det kun er 200 m(!) ut til Preikestolen. Vi kunne jo ikke snu så nærme! Samboer går først, da jeg ikke føler for å ha med en sprelsk Boxer som ikke liker andre hunder, og når han kommer tilbake kan han fortelle at det ikke blir smalere og at det går to stier ut dit, en litt nærmere fjellveggen. Jeg biter tennene sammen og legger i vei.

Visst hadde han rett, det var overhode ikke så gale som jeg så for meg.

Himmel og hav så glad jeg var når jeg endelig stod ute på Preikestolen! Og for en fantastisk følelse det er når man klarer å presse seg selv til å gjøre ting man egentlig er kjemperedd! Jeg har blitt avhengig av den mestringsfølelsen friluftslivet gir, og nå er det ingen vei tilbake. Fjellene blir høyere, utfordringene større og turene lenger. Jeg gleder meg til fortsettelsen!


«If you can dream it, you can do it» Walt Disney