Livet som vandrer

Livet som vandrer er ikke for pyser altså! Og i dag var jeg ganske nær ved å akseptere at jeg heretter kom til å gå under kallenavnet  «Pysa» resten av livet, be samboeren om å komme å hente meg og rett og slett legge friluftslivet på hyllen. Men idet jeg sto og vurderte disse mulighetene, fremdeles med sekken på ryggen fordi jeg var usikker på om jeg noensinne kom til å klare å få den på meg igjen hvis jeg tok den av, stoppet en bil rett ved meg. Min første tanke var at nå kommer dette mennesket for å fortelle meg at jeg er på privat område og at jeg bare kan glemme å sette opp teltet på denne lille gressflekken rett ved veien.´(noe jeg seriøst vurderte i dette øyeblikket.

«Hei, går det bra?» sier personen som kjører bilen (jeg ser nok litt bortkommen ut). Hun skulle vise seg å bli min reddende engel denne dagen! 

«Ja…jo..» klarer jeg å kvekke frem før jeg spør om hun vet om en egnet plass å sette opp teltet nærme der jeg befinner meg. 

Hun er selv en friluftssjel, lokalkjent og vet om flere plasser. Egentlig vil hun kjøre meg videre dit jeg er på vei, men siden jeg nå skal gå dette landet på tvers kan jeg bare ikke si ja til det, uansett hvor lyst jeg har. Heldigvis vet hun om en plass litt opp i terrenget litt tilbake fra der vi nå står, og der kan jeg følge en grusvei videre i stedet for å gå langs bilvei. Ikke bare kjører hun meg og Grimm opp dit, men hun forsyner oss også med masse vann så vi klarer oss til neste plass vi kan fylle! Hun tipser meg også om hvilken vei jeg bør velge videre til neste plass, og tilbyr seg også å hjelpe meg med rutevalg videre på neste etappe.  

Tenk at det finnes slike gode og omtenksomme mennesker! Troen min på menneskeheten er herved gjenopprettet. 

Endelig koser jeg og Grimm oss i teltet, varm og tørr, mens regnet trommer på teltduken. Kanskje dette livet ikke er så gale allikevel.



Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *